Kjernefamilien

En gang i tiden var kjernefamilen et nytt begrep. Før dette levde de fleste i storfamilier - barn, foreldre og besteforeldre. Men så ble det vanligere og vanligere at "kjernen" i storfamilien, barn og foreldre, startet sin egen familieenhet - kjernefamilien.

Det er under disse forholdene ordet kjernefamilie oppstod, som en motsetning til storfamilien. Men etter hvert har begrepet storfamilie blitt så perifert, at det i dag heller er et sært unntak, og ikke en regel. Dette påvirker selvfølgelig måten ordet kjernefamilie blir brukt på, og det kan se ut til at det endrer betydning. Man har ikke lenger behov for å understreke motsetningsforholdet til storfamilien, og det skjer en reanalyse av ordet - i mangel på tydelig kobling til den egentlige betydningen, tolker folk det til å bety noe annet.

I dag vil kanskje ordet kjernefamilie for mange bety en standard familie, med to voksne og et par barn. Ordet heller fra å markere en motsetning til storfamilien, til å karakterisere det som til nå har vært den prototypiske familien.

I det siste årtiet har det i tillegg oppstått et nytt motsetningsforhold: kjernefamilien og tokjernefamilien. Det siste er da produktet av en skilsmisse - en barneflokk, to hjem.

Jeg synes dette er et interessant eksempel på hvordan språkbrukere tilpasser ords bruk og innhold når forholdene ute i verden endrer seg.

Engelsksyke?

Et av de mest populære tema blant nordmenn som diskuterer og uttaler seg om normen for det norske språket, er dette med orddelingsfeil. Som de fleste vet er dette når man i skrift deler et sammensatt ord i to, og ender opp med konstruksjoner som ananas biter, spise bord og TV stue. De fleste ser ut til å mene at dette er en styggedom av en feil, og at den sprer seg til det uutholdelige. De såkalte Astronomer mot orddeling (AMO) har til og med laget en egen nettside for å registrere og latterliggjøre orddelingsfeil fra hele Norges land.

Det er spesielt to ting som menes om denne typen skrivefeil. For det første at det er forkastelig, AMO kaller det til og med språkvandalisme.

"Vi i AMO mener slik språkvandalisme bør bekjempes med alle lovlige midler, siden særskriving kan gjøre en tekst tung å lese, kan føre til misforståelser og er et skritt nærmere en enda sterkere anglifisering av språket vårt."

Her ser vi også uttrykk for populærmening nummer to; orddelingsfeilene er resultat at engelsk påvirker det norske språk.

Jeg synes man bør se litt nærmere på orddelingsproblematikken og revurdere denne typen ideer som blant annet AMO uttrykker. Man bør gå mer systematisk og ubundet til verks for å finne ut hva som egentlig er årsaken. For det første er det kanskje ikke mer vanlig nå før i tiden, for det andre er det kanskje ikke påvirkning fra engelsk som er problemet. Når man vet litt mer om hva det skyldes, kan man kanskje legge bort holdninger som at det har med latskap og anglifisering å gjøre.

For å ta det første først. Er det mer vanlig nå enn før i tida? Roar Walmsnes forteller at studier av rettskriving i skandinaviske språk viser at denne typen feil har vært relativt vanlig helt siden krigens dager, og at det er tvilsomt at denne feiltypen har blitt mer utbredt de siste årene.

Kan det tenkes at grunnen til at feilen virker mer utbredt i dag, rett og slett er at flere folk skriver offentlig nå enn før? I dag er det ikke bare forfattere, journalister og andre mer skolerte skribenter som skriver. Flere og flere vanlige folk viser frem sine skrivevaner, spesielt på nettet. Jo mer skrift, jo flere feil kommer tilsyne.

Det at det skal ha blitt mer vanlig i senere år har så blitt knyttet til den stadige og økende anglifiseringen og datafiseringen av samfunnet vårt. Det skumle engelske språket sniker seg inn i hodene våre, og dataen har brakt med seg ubrukelige retteprogrammer som ikke takler norske sammensatte ord (selvfølgelig fordi de er påvirket av engelsk).

For min del er det lenge siden jeg så et retteprogram som ikke takla sammensatte ord og tvangsdelte dem mot språkbrukerens vilje. Men jeg har en teori om at kanskje en del orddelingsfeil oppstår fordi tommelen har en tendens til å falle ned automatisk på mellomromstasten etter enkeltord. For eksempel kan man i forbifarten komme til å dele opp ordene tilbake eller bedreviter, fordi man ofte skriver til og bedre som enkeltord. Dette kan bli et problem om man ikke leser korrektur, eller i verste fall ikke er i stand til å se at ordet er skrevet feil.

Men: det som er favoritt-teorien der ute, er at ordelingsfeilene skyldes ’engelsk syke’, at vi har blitt så påvirket av engelsk at vi har begynt å dele opp ordene slik de ofte gjør i engelsk. Dette er en bestseller av en forklaring i disse dager hvor Compani Lomheim roper ut om at den store stygge engelsken innvaderer, forflater og nå også river opp vårt (Splitt og hersk?).

Men hvor sannsynlig er det egentlig at det er engelsken som har smittet oss? Her er det spesielt to ting man må tenke på. For det første at disse feilene er vanlige hos barn lenge før de lærer engelsk, og for det andre: hvor store doser engelsk må man egentlig utsettes for før det påvirker norskkompetansen vår?

Jeg mener det skal gode beviser til å for å kunne si at dette skyldes påvirkning fra engelsk. Man skal for eksempel kunne vise til at det ikke gjøres av folk som ikke kan engelsk, eller som ikke eksponeres for engelsk særlig ofte. Det er ikke slik at et trekk fra et annet språk plutselig invaderer morsmålskompetansen på denne måten.

Et interessant poeng er at orddelingsfeilene kanskje ikke skyldes en slik en påvirkning utenfra, men at det heller kan være knyttet til fenomenet sammensatte ord i seg selv. I fransk og mange andre språk bruker man konstruksjoner som ’bouteille de vin’ (flaske med vin), og den utstrakte bruken av sammensatte ord (vinflaske) som vi har i norsk, er faktisk ganske uvanlig i verdens språk.

Utlendinger som lærer norsk gjør også orddelingsfeil. Det interessante med studier av såkalte mellomspråk (innlærerspråk) er at man ikke snakker om feil, men heller om innlærerkonstruksjoner. Avvikende språkbruk er ikke nødvendigvis feil, men et tegn på at innlæreren har en annen analyse av en struktur enn vi er vant til. Om en utlending skriver blind vei, eller rød vin, er det ikke nødvendigvis en skrivefeil, latskap eller dumhet, men en konsekvens av måten de har analysert denne konstruksjonen på - som adjektiv + substantiv. En blind vei, hvorfor ikke? Blind er et adjektiv, og det heter jo ikke rødbil, gjør det? Når nordmenn lærer norsk, må de gjennom den samme analysen som en utlending som skal lære norsk. Kan årsaken til at man sliter med sammensatte ord være den samme?

Det dras stadig frem eksempler på hvor lett det skal være å skjønne om noe skal være skrevet i ett eller ord, men hvor brukbare er disse reglene? Én sier: ”Er det én ting, så er det ett ord.” Men En gul bil er bare én ting, men det skal være tre ord, så hvordan vet man forskjell på En gul bil og Luksusbilen? Og hvorfor heter det engelsk syke og ikke engelsksyke? Enkelt ord og enkeltord? Det skal høres på uttalen, sier man, men er det så lett?

Man kan tenke seg at man har større hjelp i frekvente sammensatte ord, fordi man ofte ser dem og bruker dem, i motsetning til mindre vanlige ord, som kanskje lettere ender opp med å bli særskrevet. Noen ord er mer vanlige i tale enn i skrift, disse vil også være mer utsatt for orddeling.

Det jeg mener er at det er for lettvint å si at orddelingsfeil er ortografiske feil. Det kan like gjerne være knyttet til språkbrukernes forståelse av språkstrukturene.

Jeg mener ikke at man skal godta feilene, eller at normen må endres, men at man kanskje bør se denne typen feil i et videre perspektiv før man slenger om seg med lettvinte teorier som engelsksyketeorien, og nedlatende holdninger (som at de er late og vandaler) overfor språkbrukere som gjør slike feil.

Språket som organisme

Noe av det første man får høre om som språkstudent i Norge, er Johan Storms uttalelse om at språket er en levende organisme. Dette ler vi av. Foreleserne ler, studentene ler, kollokvielederne, ja til og med de litt treige sekretøsene på instituttet ler av dette gammeldagse romantiske synet på språk. For alle vet jo hvilke tåpelig holdning det var.

Men hvorfor ler vi av dette?

Er det fordi det er en svulstig metafor? Nok et tåpelig forsøk på å beskrive språket? Språket er en organisme, språket er en elv, språket er et eple, språket er en stein med mange skrukketroll under, språket er kvinnens vagina, språket er en svulst på hjernen, en lyspære, språket er pølse med brød!

Nei, det er ikke metaforen i seg selv som er problemet, men viljen til å se at metaforen passer. Kanskje er det noe med måten vi er vant til å se på språk på som gjør at vi ikke vil se på språket som en levende organisme.

Vårt første metamøte med språk er kanskje grammatikken, ordklassene, setningsanalysen i barneskolen. Vi møter språkkonvensjonen, systemet, reglene, en mal som vi skal følge. Et ferdig språk - til oss. Språket er et kompromiss, et system som skal voktes og blir voktet av oss. Det skal ikke leve sitt eget liv.

Lars S. Vikør skriver på ei av språkrådet sine sider: "

Språkplanlegging er ein ung vitskap. Det er ikkje så lenge sidan både språkforskarar og andre oppfatta språket som ein sjølvstendig organisme eller struktur, som levde sitt eige liv uavhengig av menneskeviljen. Språkplanlegginga tek utgangspunkt i det motsette synet: at språket er til for mennesket, og at vi kan gripe aktivt og medvete inn i det for å gjere det til ein betre og meir tenleg reiskap".

Men kan et språk være en organisme som lever sitt eget liv og samtidig en konvensjon regulert av oss? Ingen vil vel nekte for at et menneske fremdeles er en organisme selv om det ligger under for samfunnets kontroll og det meste det gjør stort sett er styrt av regler og normer og forventninger, selv om det innbiller seg at det har en ren fri vilje.

Mennesker blir til, vokser, forandrer seg, formerer seg og dør. Det gjør også språk, men vi er allikevel vant til å se på det som 'systemet', 'grammatikken' fordi dette er det språk først presenteres som. Et vannglass som vi fyller, tømmer og endrer innhold i når det passer oss. "Ei tenleg reiskap" som løftes og benyttes ved høve. Men slik er det ikke. Også språk blir til, vokser, forandrer seg, formerer seg og dør. Språket har sine egne veier.

Det er klart at språket er levende.

Man kan innvende at det er menneskene som styrer endringene i språket, det skjer ikke uavhengig av menneskeviljen. Språkendringene oppstår jo tross alt i mennesket, i språkbruken . Men når de oppstår i mennesket, oppstår de også i språket, for språket er og blir en del av mennesket.

Når barn sier 'gådde' heller enn 'gikk', er det da barnet som styrer denne endringa, er det menneskeviljen, eller er det noe med språket selv som fører til denne formen? Verbet nå for eksempel, bøyes slik i preteritum. Er det ikke barnets overgeneralisering like mye et resultat av språket selv? Former som dette oppstår i et møte mellom språket og menneskets kognitive system.

Og er det ikke slik organismer endrer seg? I møte med sine omgivelser. En konstant regulering, ofte umerkelig i øyeblikket, men synlig over tid. Kun når språket kontrolleres bevisst av mennesker - kollektivt – vil språket lammes, være en ikke-organisme, et glass som fylles etter behov og ønsker.

Den norske språkforskeren Alf Sommerfelt var i 1948 i skrekk og gruelse over at noen kunne si noe sånt som at ”Språket er ikke et menneskeverk, det er et naturprodukt.” Men er det en motsetning mellom være av mennesket og å være av naturen? Vi er som kjent en del av naturen. Språk er ikke bare systemer og konversjoner forbeholdt homo sapiens, det er naturens fremste middel for at de ulike skapningene skal kunne forholde seg til hverandre.

Språket lever i mennesket. Det er The Blob, som renner, siger inn og ut av folks hjerner, gjennom munn, øre, øyne og hender. Det lever i oss, det lever av oss og det lever for oss. Språket blir ei meir tenleg reiskap på egen hånd, uten vår bevisste inngripen. The Blob flyter sine egne veier, sniker seg gjennom sprekker vi prøver å dekke over eller ikke forutså. Inn i folks hoder, selv om det er tettet igjen med normeringssilikon. Det gjør det i kommunikasjonenes og effektivitetens navn.

Språket ER en organisme. En organisme som lever i symbiose med mennesket. Et sosialt fenomen vokst frem fra menneskers behov – vi kan ikke leve uten. Det vokser på oss, og lider under oss.