Språket som organisme

Noe av det første man får høre om som språkstudent i Norge, er Johan Storms uttalelse om at språket er en levende organisme. Dette ler vi av. Foreleserne ler, studentene ler, kollokvielederne, ja til og med de litt treige sekretøsene på instituttet ler av dette gammeldagse romantiske synet på språk. For alle vet jo hvilke tåpelig holdning det var.

Men hvorfor ler vi av dette?

Er det fordi det er en svulstig metafor? Nok et tåpelig forsøk på å beskrive språket? Språket er en organisme, språket er en elv, språket er et eple, språket er en stein med mange skrukketroll under, språket er kvinnens vagina, språket er en svulst på hjernen, en lyspære, språket er pølse med brød!

Nei, det er ikke metaforen i seg selv som er problemet, men viljen til å se at metaforen passer. Kanskje er det noe med måten vi er vant til å se på språk på som gjør at vi ikke vil se på språket som en levende organisme.

Vårt første metamøte med språk er kanskje grammatikken, ordklassene, setningsanalysen i barneskolen. Vi møter språkkonvensjonen, systemet, reglene, en mal som vi skal følge. Et ferdig språk - til oss. Språket er et kompromiss, et system som skal voktes og blir voktet av oss. Det skal ikke leve sitt eget liv.

Lars S. Vikør skriver på ei av språkrådet sine sider: "

Språkplanlegging er ein ung vitskap. Det er ikkje så lenge sidan både språkforskarar og andre oppfatta språket som ein sjølvstendig organisme eller struktur, som levde sitt eige liv uavhengig av menneskeviljen. Språkplanlegginga tek utgangspunkt i det motsette synet: at språket er til for mennesket, og at vi kan gripe aktivt og medvete inn i det for å gjere det til ein betre og meir tenleg reiskap".

Men kan et språk være en organisme som lever sitt eget liv og samtidig en konvensjon regulert av oss? Ingen vil vel nekte for at et menneske fremdeles er en organisme selv om det ligger under for samfunnets kontroll og det meste det gjør stort sett er styrt av regler og normer og forventninger, selv om det innbiller seg at det har en ren fri vilje.

Mennesker blir til, vokser, forandrer seg, formerer seg og dør. Det gjør også språk, men vi er allikevel vant til å se på det som 'systemet', 'grammatikken' fordi dette er det språk først presenteres som. Et vannglass som vi fyller, tømmer og endrer innhold i når det passer oss. "Ei tenleg reiskap" som løftes og benyttes ved høve. Men slik er det ikke. Også språk blir til, vokser, forandrer seg, formerer seg og dør. Språket har sine egne veier.

Det er klart at språket er levende.

Man kan innvende at det er menneskene som styrer endringene i språket, det skjer ikke uavhengig av menneskeviljen. Språkendringene oppstår jo tross alt i mennesket, i språkbruken . Men når de oppstår i mennesket, oppstår de også i språket, for språket er og blir en del av mennesket.

Når barn sier 'gådde' heller enn 'gikk', er det da barnet som styrer denne endringa, er det menneskeviljen, eller er det noe med språket selv som fører til denne formen? Verbet nå for eksempel, bøyes slik i preteritum. Er det ikke barnets overgeneralisering like mye et resultat av språket selv? Former som dette oppstår i et møte mellom språket og menneskets kognitive system.

Og er det ikke slik organismer endrer seg? I møte med sine omgivelser. En konstant regulering, ofte umerkelig i øyeblikket, men synlig over tid. Kun når språket kontrolleres bevisst av mennesker - kollektivt – vil språket lammes, være en ikke-organisme, et glass som fylles etter behov og ønsker.

Den norske språkforskeren Alf Sommerfelt var i 1948 i skrekk og gruelse over at noen kunne si noe sånt som at ”Språket er ikke et menneskeverk, det er et naturprodukt.” Men er det en motsetning mellom være av mennesket og å være av naturen? Vi er som kjent en del av naturen. Språk er ikke bare systemer og konversjoner forbeholdt homo sapiens, det er naturens fremste middel for at de ulike skapningene skal kunne forholde seg til hverandre.

Språket lever i mennesket. Det er The Blob, som renner, siger inn og ut av folks hjerner, gjennom munn, øre, øyne og hender. Det lever i oss, det lever av oss og det lever for oss. Språket blir ei meir tenleg reiskap på egen hånd, uten vår bevisste inngripen. The Blob flyter sine egne veier, sniker seg gjennom sprekker vi prøver å dekke over eller ikke forutså. Inn i folks hoder, selv om det er tettet igjen med normeringssilikon. Det gjør det i kommunikasjonenes og effektivitetens navn.

Språket ER en organisme. En organisme som lever i symbiose med mennesket. Et sosialt fenomen vokst frem fra menneskers behov – vi kan ikke leve uten. Det vokser på oss, og lider under oss.